Et nytt utrykk har blitt lansert denne uken. «Å nave». Ungdommen vil ha seg et friår for å nave. De naver seg til skolefri. Gå på Nav og få sosialpenger betyr det i praksis. I ungdomskulturer oppstår det kult-ord. Når de omskriver sosialstønad og arbeidsavklaringspenger til å nave, så høres det definitivt mer kult ut enn om de sier de skal på sosialkontoret for å få sosialstønad. At det er velfungerende ungdom som ønsker å nave, stiller jeg et stort spørsmålstegn ved.
Å motta sosialstønad var tidligere forbundet med stor skam i vårt samfunn, og er det fremdeles i deler av samfunnet. Slik sett så er det jo bra at ordet får en annen betydning. Om det blir kult å nave, så kan kanskje de som skammer seg over å ikke klare seg selv av ulike årsaker (sykdom, ulykker, funksjonshemninger, vold og overgrepsutsatte), i kortere eller lengre tid, skamme seg litt mindre. Det tror jeg er en god ting! Skam er ofte ikke så veldig konstruktivt, og det er skammelig og føle skam. Skam tapper folk for energi, gjør folk syke og arbeidsuføre. Min erfaring er at det er feil mennesker som føler skam. Om man kan si det slik. Og med det mener jeg at de som virkelig burde føle skam fordi de har forbrutt seg mot andre, ikke føler på særlig skam, mens de som blir påført skammen ved at andre har forbrutt seg mot dem, føler skam. De samvittighetsløse og det samvittighetsfulle.
Tilbake til ungdommen som naver. I går sto en ungdom i beste alder frem for å gi ungdommen som naver et ansikt. En trygdesnylters bekjennelser. Han skriver at det er ikke mangel ambisjoner som er problemet, men mangel på motivasjon. Kort fortalt slik jeg leser det. Det virker som om han ønsker å plassere seg i kategori «ung, vital, oppegående og ressurssterk», han har flere bekjente som også er i den kategorien, skriver han. Han skriver han har høye forventinger og ambisjoner til seg selv. Så blir spørsmålet. Om man er et ungt menneske som er vital, oppegående og ressursterk. Hva er da hindringene? Hvorfor kaster han bort livet på å gå på Nav og hever en liten trygd? Motivasjon, skriver han. Mangel på motivasjon. For meg skurrer dette.
Jeg forstår at motivasjon er viktig. Det er motivasjon som driver oss mennesker. På godt og vondt. Motivasjon er grunnleggende og driver oss. Mister vi motivasjon, så mister vi alt. Uten motivasjon så kjeder vi oss. Alt blir et ork. Vi kan bli deprimerte. Å motivere betyr å bevege. Bevegelse er viktig. Hva får unge mennesker til å miste motivasjonen? Til å fremstå uten særlig interesse eller fremtidsplaner? Akkurat det tror jeg er komplisert. En følelse av meningsløshet, kjedsomhet at man mangler meninsfulle livsprosjekter? Hvis det er slik kan man sende folk på et motivasjonskurs eller til en psykolog på Navs regning. Det kan betale seg.
Jeg tror ikke at hovedmengden av ungdom som naver mangler motivasjon alene. Jeg tror det er større krefter i sving. Psykiske vansker / lidelser. Trygd som lært atferd. Noen foreldre leverer 18 åringene på Nav og sier de ikke kan forsørge dem. Noen av disse familiene motarbeider også at ungdommene deres kommer ut i arbeid eller skole. Hva er det som får foreldre til å være barnas største hindring for å komme i skole eller arbeid? Til å delta i samfunnet? Disse ungdommenes største arv er et liv på trygd, en sosial arv. Det nytter ikke å si til disse ungdommene at de må ta seg sammen, eller gi dem et tiltak og tenke at problemet av løst. De detter ut av tiltak. Avlæring av uhensiktsmessig atferd tar tid, man trenger kunnskap om sosiale problemer og tiltak som rettes inn mot det. De må ut av hjemmet som er den største hindringen og inn i et miljø som skaper aksept, interesse, stimulans og mestringsfølelse. De trenger tett oppfølging av voksne som er gode rollemodeller. Og ja, det bør Nav hjelpe til med. Først da kan man skape velfungerende voksne. Og det er der de fleste Navkontor svikter.
kjentsomjenny.wordpress.com 
Et stadig tilbakevendende tema, ungdom som ikke gidder noe. Kjenner igjen debattene fra 60,70,80,90 og 2000-tallet. Greit å ha det som agenda, men at NAV er så slepphendte at man kan gå inn og si man mangler motivasjon, for deretter vandre ut med trygd, den går jeg ikke på. Min erfaring med NAV er at de er svært restriktive, før de godkjenner utbetaling av stønad til livsopphold.
Dessuten, de som ble dømt nord og ned på 60,70,80 og 90-tallet, har vel bidratt med en del penger til felleskassa de med. Så naverne i dag, tar vel skjeen i en annen hånd de også, når de blir nødt.
Artig tema Jenny, som det kan synses enormt mye om. God påske!!!
Nei, jeg tror heller ikke man bare kan si man mangler motivasjon. Det ligger alltid mer bak enn det vi ikke ser. Men at mange unge sliter med motivasjon og andre ting, er jeg ikke i tvil om. Det blir jo «folk» av de fleste, selv om starten kan se dårlig ut.
God påske Torbjørn! 🙂
Jeg er en nav pasjon,selv…med en kronisk sykdom.Jeg stusser også litt over hvor tilsynelatende lett disse menneskene har fått nav-pengene sine.
Uansett kjenner jeg forakt for noen som utnytter et system,og i tillegg skryter av det.
Det er jo de med kronisk sykdom feks som skal ha Navstønad. Fint at vi har et slikt system. Det gjør meg trygg, i tilfelle noe skulle skje. Så er det noen som utnytter systemet, og det faller bare tilbake på dem selv etterhvert.
Hei igjen..har sjekket litt tall. Idag er det 136 personer under atten år som mottok sosialstønad i fjor.. Under 25 år: 27 000. Totalt er 120 000 som fikk sosialstønad i 2010.
Satsen for en som er under nitten er 227 kroner dagen. Det er drøye 4000 i mnd. Dette gjelder dem som er i arbeidstiltak.
Takk til statistisk sentral byrå! 🙂
Er de under 18 år så har de seriøst vanskelige familiefohold, ellers får de ingen støtte fra nav. Er de i videregående utdannelse skal de ikke ha selvstendig støtte fra nav, for foreldre har forsørgerplikt og om foreldrene mottar sosialhjelp så skal de motta for ungdommen. Statistisk sentralbyrå er en fin ting 🙂
Jeg håpet at den umotiverte unge mannen skrev det hele som en satire, men man kan ikke være trygg. På det.
Kan hende de oppvoksende har blitt gitt et feil bilde av hvordan verden fungerer.
«Du kan bli det du vil»-oppdragelsen fungerer der hvor det er realistiske forestillinger om hva «man vil».
Det er kanskje ikke lurt å dekke over at hverdagen ikke er glamorøs, at arbeid kan være kjedelig men at det må være noen til å utføre det, tross alt.
Det er ikke lurt med store lakuner i CV’n, hvor spørsmålet kommer: «Hva gjorde du i den tiden?» «Navet?»
Ikke lurt.
Uansett, godt at ordninger slik at støtte kan gis, når situasjonen er prekær, utrolig synd at forstanden er liten, hos noen.
Ha en flott dag 🙂
Den umotiverte ungdommen kan i alle fall vente seg en del pes etter han sto frem. Både fra nav og andre. Kan hende han blir mer motivert av det.
Nei, det er ikke lurt å ha «navet» i cv-en sin. Helt klart ikke.
Slik jeg leste innlegget til denne mannen så virker det som en eller annen form for depresjon. Han ser han har evner, men «orker» ikke. Rasjonaliteten stemmer ikke med det en klarer å utføre.
Det er ingen ny ting at mange bruker systemet til egen fordel, men at flere går ut og sier at de «snylter» gjør ikke skammen mindre for de som bruker det «lovlig». Det er jo bare en ekstra byrde. At flere mennesker vil tro at selv de som bruker det slik det er ment «snylter».
Ja, det er noe som ikke kommer frem, og det er heller ikke alt vi skal vite. Likevel ble innlegget uheldig.
Og ja, det kan bli en ekstrabelastning om snylting blir utbredt, det er jo allerede en del diskusjoner om snyltere i forhold til de som mottar trygd.
Interessant innlegg. Jeg har ikke lest om saken, så synsingen min er helt og holdent bygget på det du skriver, Jenny.
Jeg tror ikke det å gå på NAV og be om penger er noe som blir tatt så veldig lett på. I hvert fall ikke av ungdommer flest (unntak er det jo alltid, uansett). Jeg tipper det sitter ganske langt inne, og at det føles både flaut og nedverdigende. Og som du sier, det kan lett være psykiske årsaker – og for veldig mange er det så pinlig å fortelle at en lider av f.eks en depresjon, at en heller er «tøff i trynet» og sier at en har et friår eller liknende. Og for alle dem som er syke er det jo også ganske håpløst når en ikke har vært i arbeid og opparbeidet seg sykepengerettigheter. Lett å komme inn i en skummel sirkel da …
Jeg tror du har helt rett. Velfungerende ungdom går ikke på nav med lett hjerte. Det sitter langt inne. Og de har andre fremtidsplaner. Så finnes det også noen sårbare grupper som lettere går til nav. Kanskje fordi de er oppvokst med det.
Det er nok også enklere for ungdom å si de skal ha et friår for å nave enn å si at de er deprimerte, har angst, rusproblemer etc. Da føler de at de mister ansikt. Lettere å fremstå som kul da. Men det får de kanskje ikke så mye hjelp av.
jeg tror ikke det er så enkelt å få arbeidsavklaringspenger eller trygd. det skal jo ha blitt strengere enn før, i hvert fall på fast trygd. de jeg har visst om som absolutt har trengt det har kjempet for det i årevis mens de gradvis har blitt sykere. det er jo ikke bare å søke og få.. mange må igjennom masse kurs for å sjekke om de klarer noen form for arbeid, selv om de synlig er for syke, og de ikke en gang klarer gjennomføre kurset. har heldigvis ikke møtt ungdom/unge mennesker -eller eldre som «naver» uten å være syke nok. kanskje har jeg bare hatt flaks i møte med mennesker:P men man må huske på at mange kan være fryktelig syke selv om det ikke syns akkurat i det øyelikket man ser dem, eller generelt. friår for å «nave» har jeg heldigvis aldri hørt om. kall meg gjerne naiv,
uansett, teksten er godt skrevet.
Takk. Jeg vet også at det kan medføre ganske store problemer å få innvilget trygd og at man må gjennom en del tiltak. Derfor fremsto saken underlig for meg. Men den unge mannen har kommet med en forklaring. Han trodde alle skjønte at det måtte foreligge en diagnose for å få nav-penger. Det må det ikke, men det forklarte saken hans på en bedre måte.
Tilbaketråkk: Kaffe, pupper og penger·
For noen år siden underviste jeg på jobbsøkekurs for blant annet denne gruppa. Det var nyttig læring mht ulike modeller av verden. Interessante observasjoner fra disse kursene:
1) Arbeidsledig ungdom har ofte et fellesskap i hverandre og med speilvendt døgnrytme i forhold til folk i arbeid. Utdannings-/jobbtilbud medfører derfor en fare for å miste sosial tilhørighet.
2) Å snu døgnrytmen er en øvelse i seg selv. Vi innførte felles frokost ved ankomst og bare med det enkle grepet økte både konsentrasjon og motivasjon ut over dagen.
3) De som var «tøffest i trynet» var egentlig de som var reddest for å «tryne» og dermed hadde valgt å se på samfunnet med skråblikk som observatør fra utsida, der de trygt kunne kommentere feil og mangler.
4) Å bli sett og tatt på alvor fungerte positivt for de fleste av dem.
Tilbaketråkk: Kaffe, pupper og penger «·