Det lengste forholdet jeg noen gang vil ha

Det er på tide å slutte å ignorere det lengste forholdet jeg noensinne vil ha. Det er slutt på neglisjeringen. Neglisjering er aldri bra. Neglisjering er omsorgssvikt uansett hvem den er rettet mot, deg selv, barn, partneren, andre.

Jeg snakker om forholdet til meg selv og kroppen min. Jeg skal pleie forholdet til kroppen min. Jeg skal gi kroppen min en masse egenomsorg. Denne fantastisk innretningen som holder ut med meg 24 timer i døgnet. Kroppen bærer meg rundt hele dagen, den overlever lange gåturer på høye heler og den gjør en masse intrikate oppgaver hver eneste dag. Kroppen gir meg ufattelig mange opplevelser og gleder. Det er klart den fortjener god omsorg.

17 dager uten sigaretter og 17 dager med intervalltrening. Ingen tvil. Det er bra for kroppen min. Men kroppen min er ikke bare min. Historisk og kulturelt er kvinnekroppen utsatt for både politikk, kommersialisering og kriminalisering. Dette har påvirket meg også og mitt forhold til kroppen. Selv om det ikke er like relevant lenger som det har vært. Det er jo noen fordeler ved å bli eldre. De fleste blir ikke like påvirkelige med årene. Jeg blir aldri en slik kvinne som stapper ansiktet fullt av botox og andre giftstoffer. Jeg skal eldes med stil og verdighet. Hver rynke skal hylles og tas godt vare på.

Kroppen min er som den er. Den er en venn. Ingen fiende. Den lar meg gjøre fantastiske ting. Reklame og modeller påvirker meg ikke lenger. Jeg blir mer påvirket av helsemessige ting. At kroppen skal virke til det jeg ønsker den skal virke til. At jeg ikke skal påføre meg selv livsstilssykdommer. Derfor sluttet jeg å røyke og begynte å trene. Jeg er mer bekymret for at jeg skal dø av kreft enn at jeg ikke tar meg bra nok ut.

Når man vender blikket innover og ikke utover så kan det skje de merkeligste ting. På et tidspunkt kastet jeg ut det store speilet og badevekten. Jeg sluttet å se meg selv i speilet om morgenen og spørre meg selv om jeg så bra nok ut. Om jeg hadde sovet nok. Har jeg vondt noen steder. Om jeg var trist. Det var jo ren nedpsyking.

Om jeg har vondt noen steder så er det fordi jeg har trent. Har jeg ikke sovet nok så betyr det at jeg har hatt det gøy eller at jeg ikke var trøtt. Om jeg er trist så minner det meg på at jeg er et menneske og det går over.

Det hjalp å kaste ut badevekt og speil. Det hjalp å få blikket opp fra min egen lille narsisstiske verden, for det er jo den verden vi er i når vi blir overfokusert på hvordan vi ser ut. Akkurat som om det er den viktigste tingen i verden. For det er det jo ikke, annet enn for oss selv. Det er jo ikke så veldig mange andre som bryr seg selv om vi kanskje tror noe annet.

Nå våkner jeg om morgenen og føler meg sterk. Jeg kjenner musklene mine, pulsen min, blodet mitt. Jeg pleide å starte dagen med kaffe og røyk. Nå starter jeg dagen med smoothie og kaffe. Jeg føler meg frisk, sunn, sterk, uovervinnelig. Det er all dopaminet hjernen min trenger. Jeg trenger jo ikke røyk! Pussig oppdagelse, sånn 17 dager etter en røykeslutt jeg var livredd for.

Elsk kroppen din litt ekstra i dag. Rett og slett fordi den forjener det.