Jeg har aldri gjort skikkelig ungdomsopprør. Heller ikke voksenopprør. I alle fall ikke på den måte vi tenker opprør. Jeg er oppvokst i en arbeiderfamilie med dårlig økonomi og kristne verdier. Vi var et nøysomt folk. Jeg ble oppdratt til verken å bli sett eller hørt. Piker skulle se rene og pene ut, ha kjole på, sitte stille og ikke snakke uten at de ble tiltalt. Usynlig var mitt etternavn. Det er ferdighet jeg har hatt god nytte av gjennom livet.
Jeg forsto tidlig at det var et liv jeg ikke ville leve. Til tross for at jeg sjeldent snakket noen steder, ei heller på skolen, fikk jeg svært gode karakterer. I dag med all prosjektarbeid og fremføringer ville akkurat det har vært umulig. Så jeg er glad jeg ikke vokser opp nå. Selektive mutister har dårlige kår i våre dager. Ja, jeg var en selektiv mutist. Det innebar at jeg kun snakket i visse situasjoner og at jeg kunne være taus i lange perioder. Den gang visste vi ikke at det var selektiv mutisme, jeg var bare et taust barn i perioder, selv om jeg var et aktivt barn som kunne finne på mye rart. Så selv om jeg var taus, så var det ikke alltid stille rundt meg. Bare når det passet meg. Ellers var jeg usynlig.
Mitt opprør besto av å grine meg til å få lov til å gå på gymnaset. I vår familie gjorde vi ikke slikt. Vi arbeidet. Det var forventet at jeg gikk rett ut i arbeid etter ungdomsskolen. Men etter mye taus gråt og samtaler mellom foreldre og rektor på ungdomsskolen ble bestemt at en jente som ikke snakket ville ha større sjanse til å klare seg på skole enn i arbeid. Jeg ble i det hele tatt ikke levnet store sjanser for å klare meg selv i livet i det hele tatt.
Etter gymnaset var jeg myndig, jeg søkte meg til høyere utdannelse mot mine foreldres vilje, og flyttet langt hjemmefra. Etter to måneder i et miljø som var veldig bra og stimulerende for meg snakket jeg. Etter et år var jeg en av skravlebøttene. Jeg har aldri hatt tause perioder etter dette. Jeg fikk en god utdannelse, en god jobb og klarte meg selv. Selv om det var mye fra min oppvekst jeg vraket som voksen, var nøysomheten med meg i mange år. Det er først de siste årene jeg virkelig har begynt å ”sløse” med penger, eller unne meg ting jeg har lyst på. Også unyttige ting som sko.
Jeg har lyst på ny bil. Før ble kjøp av bil nøye planlagt. Først skulle det spares til bil. Så skulle alt vurderes. Kilometerstand, hvilke stand bilen var, hvem var tidligere eiere. Den skulle gjennom en NAF kontroll. Alt dette kunne si noe om bilens tekniske tilstand og om den et godt kjøp. Farge, interiør, ekstrautstyr og slike ting, var underordnet.
Nå har jeg blitt lettsindig oppdaget jeg når jeg satt på Finn og søkte. Jeg søkte etter en skikkelig jålebil. Merke, modell, teknikkpakke, parkeringsvarmer, farge, tonede vinduer. Kromme felger. Jeg har jo slutta å røyke så jeg kan jo blåse en haug med penger på en bil med masse unyttige tilleggssting? Bare for utseendet og komfortens skyld? For å se litt hipp og kul ut?
Kanskje det er voksenopprør? Kanskje det er midtlivskrise? Ikke vet jeg, men det føles utrolig bra.
kjentsomjenny.wordpress.com 
Jeg har også startet mitt voksenopprør/midtlivskrise, kall det hva du vil. Etter en oppvekst ganske lik din har jeg alltid fått dårlig samvittighet hver gang jeg skulle for eksempel kjøpe klær til meg selv. Tanken om at «trenger jeg virkelig dette» surret gjennom hode og hindrer ofte kjøp.
Det siste halve året har denne tanken blitt noe svakere og tanken om at «jeg har en godt betalt jobb, to ganske store unger og god økonomi, vist faen kan jeg unne meg noe uten å få dårlig samvittighet». Det har ført til utallige flere luksuskaffer på kaffebarer og en mer avslappet tilværelse. Skjønte at jeg kanskje hadde vært litt for nøysom på egne vegne den dagen datteren min sa «nå var du skikkelig flink mamma» og skrøt av meg til faren sin litt senere. Hun skrøt av meg fordi jeg hadde kjøpt en genser på salg, ikke fordi jeg trengte den sårt men fordi jeg syntes den var super fin.
Ja, da var du superflink. vær mer flink! 🙂 Jeg har kunnet bruke penger på en del fjas de siste årene, men de store investeringene (borsett fra hjemmet mitt) har jeg vært redd for, men ikke lenger. Jeg skla flaske til med en ufornuftig bil 🙂
Hurra for opprør! Ihvertfall når det kommer til bil. Du fortjener å bruke ikke-røykepengene dine på noe du virkelig ønsker deg 🙂 Selv er jeg også fornuftig i det meste, og tenker nøye igjennom før jeg investerer. Også når det kommer til bil. Men da jeg skulle skaffe meg ny bil i sommer så inkluderte jeg fænci ekstrautstyr og kult design i budsjettet. I tillegg til de nødvendig praktiske greiene, selvfølgelig. Har ikke angret et sekund, for jeg kjører i drømmebilen hver dag. Om det er et opprør så er det isåfall et positivt et, spør du meg 🙂
Åja, forresten, hva jobber du med? Nyskjerrrrrriiiiiig 😛
Jeg jobber innen helse.
Hurra for drømmebilden. Godt du ikke angrer. Skal ta sjansen jeg også. Ut på shopping! 🙂 Jeg har funnet ut at jeg blir rik når jeg ikke røyker.
Kjør på! (Huff, ordspill.)
Litt sløsing kan en ta seg råd tid. Det er først når det blir mye sløsing at en må tenke seg om. Selv har jeg ikke tatt meg råd til lappen eller bil, men jeg bruker en del penger allikevel.
Jeg vil kose meg NÅ, ikke senere. Jo, senere OGSÅ!
God torsdag!
Kose oss nå og senere går jeg for! Det synes jeg er en veldig god ide. Kose kose kose.
Beste ideen!
Det er helg. Ha en god en!
Det er interessant å lese om hvordan du har gått fra å være et taust barn til en dame med stemme, som nå snakker om bil med kromfelger og sin fingerferdige lege..:)
Bjørn
Det er lenge siden jeg var et taust barn, og skriftlig har jeg jo aldri hatt problemer med å uttrykke meg. Heller vært bedre skriftlig.
Go for it. Du lever bare en gang, og har du råd har du lov 🙂
Jepp, takk! 🙂
Vi på Blåbærbloggen har tenkt litt og vi har diagnostisert deg til å lide av emosjonell kognitivisme. Det er en tilstand man utvikler allerede tidlig i livet og som man aldri blir frisk av i det tilstanden er kronifisert allerede lenge før den blir diagnostisert. Men den kan ha utbrudd, nærmest slik en geysir plutselig gir en stråle med vann, du vet sånne geysierer som de har på Island og som du kan bade i. Med varmt vann. Og slike utbrudd opptrer for kvinners del ofte i møte med menn. Tilstanden kan behandles med eksentrika men vi på Blåbærbloggen fraråder hospitalisering av faren for ikke å bli funnet igjen etterpå.
Dere i blåbærskogen har visst gått dere vill på skautur.
Hihi! 🙂 De fleste lider faktisk av sånn emosjonell kognisjon. Men vi på Blåbærbloggen tror ikke det er smittsomt. Selv har jeg utviklet dobbelartig emosjonell kognisjon. Det vil si at den har satt seg i begge hjernehalvdeler. Skal noe utvikles så må det utvikles skikkelig, mener nå jeg.
Fy søren du byr på deg selv i det du skriver, Jenny. Kjenner du gjør inntrykk på meg med orda dine.
Jeg tenker at så lenge forandringen i deg kjennes bra, så go for it. Med akkurat den bilen som frister mest.
Tusen takk Elisabeth. Jeg drar på shopping 😉
Skal vi se om jeg havner i filteret.
Jeg kan bare heie litt i all vennskapelighet og slett ikke stille 😆
Høyt og tydelig blir det slik:
PÅ TIDE.
Klem og god kaffe 🙂
Jeg tror opprør er sunt. Dessuten synes jeg ikke vi skal kalle alle endringer,opprør,krise eller noe sykt.
Løp og kjøp hvis du har råd!
Du røyker ikke? Løp og kjøp alt du trenger til en italiensk salat.. Den er fin og spise mens du drømmer om den snertne bilen din!
🙂
Kjenner meg igjen i det du skriver om taushet som barn. Heldigvis var det mer skriftlighet på skolen i min tid, det reddet nok meg.
Etter hvert ble jeg ei skravlebøtte.
Jeg synes du skal kjøpe det du vil, hvis du har penger til det. Og gjerne se på det som et opprør, om du har lyst til det. Jeg slipper ut passende porsjoner av innestengte opprør nesten hver dag jeg, på ulike måter, forsinket eller ikke, sier jeg. Godt gjør det.
Sitter og nikker gjenkjennende mens jeg titter på handleposen fra i går med et par lekre, røde vårsko i… På venstre skulder sitter en liten luring og spør: «Trengte du ikke noe mer fornuftig? Det er 23 minus ute!»
Ser ut som om vi er ganske mange som har gått veien fra taus til skravlebøtte 🙂 Legger merke til at du møtte motstand i forhold til å ta utdanning. Kjenner igjen noe av den holdninga, at det nærmest ville være bortkastet å gå på gymnas. Har selv gått noen «omveier» før det ble allmenfag og høgskole. Ikke pga. mine foreldre, de har alltid vært støttende, men mer pga. det som var en gjengs måte å tenke på da.
Kjenner meg faktisk veldig godt igjen i dette. Jeg var et taust barn og har vel fortsatt i samme stil. Gjorde aldri noe synlig opprør eller tok noe oppgjør. Jeg skulle bli industriarbeider. Det var ikke populært da jeg valgte allmennfag, men de lot meg tross alt gjøre det. Det var litt av en kamp jeg hadde, for læring har alltid vært problematisk form meg, men jeg kom meg gjennom det.
Jeg skyr konflikter, men har som regel gjort det jeg ville likevel. Jeg peiser på, selv om ingen protetsterer kraftigere enn meg selv. Jeg vet nemlig aldri hva jeg skal gjøre, så jeg bare bestemmer meg for noe og står løpet ut. Det er like greit/dumt.
Jeg har en tendens til å ta veldig fornuftige valg. En jålete, fullstendig unyttig bil høres bra ut. HVis du tenker fornuftig, angrer du det kanskje seinere?
Kjære Jenny. Jeg tar det som en selvfølge at du ikke røyker…er bare innom for å si god morgen 🙂
Klem fra Kristiansand kommer susende. Den er hjertefrisk og har pågangsmot,ispedd litt opprørstrang..
Nei, jeg røyker ikke. Bare hatt det veldig travelt og da blir det mindre tid å bruke på nett.
Hei, så flotte innlegg å lese fra deg 🙂 Kjenner meg veldig igjen i det du skriver; taus som barn, men ikke nå som voksen. Jeg vokste opp med bare en far, og nøysomhet og fysisk arbeid var det som var livet, men som jente måtte jeg krangle meg til å gjøre «gutteting» som snekring o.l. Fars sorg var stort da jeg fikk «manneyrke» som trailersjåfør og ambulansesjåfør. Min 7 år eldre søster var den perfekte husmor, jeg burde være som henne. Jeg er nå 40, har en snart voksen datter som jeg har forsørget selv og tok utdannelse med dårlig råd i voksen alder. Men NÅ skal mor starte et nytt kapittel i livet; flytter til Østfold (160 mil hjemmefra), finne meg jobb og sted å bo. Hopper i det, vil ikke angre på alt jeg ikke prøvde 🙂 At det blir sånn etterhvert som vi blir voksen, har nok også mye med at vi er mer trygge på oss selv og vet hva vi vil. Min tid og mine penger disponerer jeg (selvsagt hjelpe datteren min der jeg kan). Stå på, og jeg skal også kjøpe meg en jålebil når flyttinga er overstått 🙂