Klokken var så vidt over fire på natten da jeg våknet av en ukjent lyd. Det tok litt tid før jeg forsto hvor lyden kom fra. En lav kraslende lyd. Omtrent som grener som hvisker stille mot et vindu når det blåser. Det er bare ingen trær her. Jeg sto opp og gikk til vinduet, og der sto han. Det er lenge siden jeg har sett ham, men ikke lenge nok, merket jeg ut fra den sitrende forventningen jeg kunne kjenne igjen. Jeg kikket ned. Det gule lyset fra gatelykten falt over ham og jeg så rett inn i de grønne øynene som kikket opp på meg. De grønne intense øynene. Krøllene hans stakk frem under hatten. Den lange frakken beskyttet ham fra nattkulden og kledde ham så godt. Den lange kjeppen hadde han nå slengt over skulderen. Han så ut som en rallar der han sto og vinket til meg.
En mann fra en annen tid sto under soveromsvinduet mitt natt til skjærtorsdag. En mann som ikke skulle stå der. Han skulle ha ligget i sengen sin, i en annen by, sammen med sin kone. Han skulle i alle fall ikke være her, det var vi enige om. «Hva vil han», tenkte jeg, mens jeg åpnet vinduet. Den kalde nattluften føltes som et slag i ansiktet på samme måte som at han sto der.
Han kikket spørrende opp på meg og pekte på døren.
Jeg ristet svakt på hodet mens jeg holdt blikket hans fast.
– I morgen kl. 12 ved brygga, hvisket jeg. Så lukket jeg vinduet forsiktig og gikk inn i rommet slik at han ikke kunne se meg.
1-0 til meg.
kjentsomjenny.wordpress.com 
Og så da?
Man møter sin fortid på mange måter og du skal møte din klokken 12 på brygga 🙂
Ha en flott påske.
Ja, da har jeg i alle fall en plan for dagen. God påske 😉
Lett for at en slik plan, for en dag, kan utvikle seg til natteskift. He – he.
Ja, det er jammen fort gjort. Det er i alle fall sikkert. Selv om nattskift er sjelden vare om dagen 😉
Hmmm, godt gjort. Godt skrevet.
God dag.
Takk takk! 🙂
fint skrevet!:)
Takk! 🙂
Liker de skjønnlitterære tekstene dine også, enten de nå er selvbiografiske eller ikke. De er ekte, jeg tror på dem.
Tusen takk Ellen! Det betyr mye for meg at du liker tekstene! 🙂