Kaffepositører

 

kaffe latterlig

Det antas at kaffen kom til Norge på 1600 tallet og ble ikke hverdagsdrikk før vi nærmet oss 1900 tallet. Før dette var det eliten som drakk kaffe. Kaffe er først og fremst en sosial drikk, men drikkes også på grunn av dens oppkvikkende effekt. I den senere tid har det også blitt klart at det har noen helsefremmede effekter. I det siste, etter kaffebarene dukket opp, har den igjen blitt forbundet med jåleri og elite, bønder og byfolk. Jeg som trodde vi hadde den diskusjonen på slutten av 1800-tallet. I Aftenposten kan man lese «Kaffe latterlig«, «Det er jo dere i Oslo som har bart» og «Slik er Oslos kaffebarkunder«. Jeg synes det er festelig at man kan kan skrive så mye rart om kaffe og at folk engasjerer seg så grundig i kommentarfeltene. Jeg forstår ikke hysteriet. Kaffe er jo kaffe! Kaffe er godt. Kaffe er livsleksir! Kaffe er helse!

Mine første espresso og cappuchino drakk jeg i Italia på 80-tallet. Den blonde, myke drikken med de runde smakene ble min store kjærlighet ved første slikk og sup. Den sterke og skarpe espressoen hadde jeg et litt mer anstrengt forhold til, selv om den var grei nok om morgenen for å få en kick start på dagen. Siden den gang har jeg elsket cappuchinoen betingelsesløst. Italieneren glemte jeg, men ikke den blonde drikken. Det handlet ikke om jåleri, elite, hippe seg eller være en kaffepositør. Det handlet om smaksløker, og jeg som ikke kunne fordra kaffe med melk eller fløte før jeg reiste ut i verden. Jeg foretrakk den traust og sort før jeg oppdaget cappuchinoen. Kaffen kan i dag være blond, brun eller sort. Slik sett er den jo nøytral. En farge til hver anledning. Sort kaffe før frokost. Cappuchino til lunsj. Kaffelatte til dessert. Irsk kaffe til kvelds. Det finnes kaffe til enhver smak. Heldigvis.

Det skal ikke definere meg som menneske. Jeg er ingen kaffepositør. Jeg drikker bare det jeg liker, uten at jeg forsøker å plassere meg i en eller annen kategori. Annet en i kaffeelskerkategorien. Det ville forundret meg stort om den samme diskusjonen om elite og kategorier ville funnet sted i Italia i dag. De diskuterte det i alle fall ikke på 80-tallet, så hvorfor i dag? Det var naturlig å drikke kaffe, ulike typer av den, bortsett fra filterkaffe, det hadde de ikke hørt om og det synes de var litt eksotisk og merkelig. Akkurat som det røde håret mitt. Kaffe var noe man drakk, uten å reflektere stort over det. Uten at det ble avisoverskrifter om bønder eller byfolk. Elite etter folk flest.

Man drakk kaffe for å våkne. Kaffe ble brukt som sosialt glidemiddel. For å meske smaksløkene. Som styrkedrikk i pauser. Tilsatt sprit. Ikke annerledes enn her. Det som er annerledes her er nyhetens interesse og de nye smakene. Noe eksotisk kom med kaffemaskinene og kaffebarene. Og det eksotiske blir brukt til å plassere folk i kategorier. Det er på tide å dempe kaffehystriet og se på kaffe som kaffe. Drikk laget av kaffebønner. Det som drar folk til kaffebarene i dag er ikke trender, men det enkle faktum at folk ønsker seg gode kaffeopplevelser. Jeg gjør i alle fall det. En god barista som lager en velsmakende cappuchino gjør dagen min perfekt og sørger for at kjærligheten til den blonde drikken holdes levende og vital.

Advertisements

8 responses to “Kaffepositører

  1. Kaffejåleri og kategorisering er vel et merkelig fenomen.
    Jeg har drukket kaffe i mange former og farger og liker dem alle sammen, stort sett. (når smaksløkene og nesen har tatt ferie spiller det liten rolle, bare det er koffein) men en hver sort til sin tid …
    En østerriker sørget for min vedvarende kjærlighet til kaffe, han sa alltid; «Svart som synden, het som helvete og søt som deg.» Er det rart jeg falt, for drikken og mannen? Mnnen droppet jeg, men ikke kaffen.
    Leste artiklene og smiler av trangen til å inndele mennesker og sette dem i båser. Det er nær sagt blitt verre med tiden.
    God kaffe.

  2. God morgen.
    Jeg sitter og nyter morgenkaffen min…

    Når hjernen er tom for idéer og deadline er rett rundt svingen, så er det både fristende og takknemlig for journalister å skrive noe svada om Oslo-folk og de latterlige nymotens trendene disse noksagtene hiver seg på. Kaffebarer som fenomen er et yndet tema, selv om nyhetens interesse forlot fenomenet for femten år siden. Allerede da jeg flyttet til Oslo i 1994 gikk folk på café. Vi satt på Møllhausen i Valkyriegaten og på Baker Brun i Bogstadveien. Min mor forteller at café-besøk også var vanlig da hun var ung. Venninnegjengen gikk på Halvorsens Conditorie på Vessels Plass, og spiste eplekake med krem og drakk varm sjokolade. Café-kulturen er slett ikke trendy og ny og slett ikke noe hovedstadsfenomen. Men sosialt er det, og det er meningen. Å treffes på café er et uforpliktende møte på nøytral grunn.

    Jeg er hekta på kaffe, men det er ikke derfor jeg går på café. Jeg kan lage like god kaffe hjemme. Selvfølgelig er det enkelt å bare løpe ned trappen, for jeg har Kaffebrenneriet som nabo, men det er det sosiale som tiltrekker meg. Å være i selskap med andre, selv om jeg kommer alene, er ofte mye hyggeligere enn å sitte på kjøkkenet og drikke kaffe. Og i blant treffer man folk som vil snakke.
    Det er sikkert noen som poserer, men det er det jo over alt. Du finner posører i klesbutikken, på trikken og på Stovnersenteret.

    Journalister skriver for enkle mennesker med enkle tankesett, selv om de ikke finnes. Det får vi bare leve med og le av.

    Flott innlegg!
    God søndag 🙂

  3. Haha ja, det kan virke som om journalistene er en smule desperate og faller for fristelsen til å skrive litt svada. Det er jo litt morsomt også.

    Det fantes visst kaffebarer i gamledager også, selv om de så annerledes ut enn nå. Men verden går heldigvis fremover og så her i gamlelandet.

    Hyggelig med selskap til kaffen, men også hyggelig med en kaffekopp alene i fred og ro. Alt til hver sin tid, er det vel noe som heter.

    God søndag! 🙂

  4. Du skriver så jeg kjenner kaffe- og ikke minst cappuchinoabstinensen. Har nemlig henfalt til rooibos-te av helsemessige grunner, en stor formanende pekefinger som pålegger meg å sky koffein.. Men når det er sagt, nå kunne jeg ikke tenke meg en dag uten rooibos heller…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s