Om barn, hellige kuer og tyranni

I Aftenposten raser det en debatt om dagen. Om barnevernet. Nina Witoszek har skrevet en kronikk, «Godhetens tyranni«. Hvor hun kritiserer barnevernet og hvor hun trekker frem en enkeltsak. En historie fra «virkeligheten». Det fremkommer at denne kronikken er subjektiv. Barneombud Reidar Hjermann svarer henne og mener at hun vulgaliserer en viktig debatt. Han skriver at «Witoszek skriver til tider både upresist, misvisende og bagatelliserende». Jeg er hjertens enig.

Henryk E. Malinowski følger opp med innlegget «Hellige kuer i Norgehellige kuer«. Han skriver om hvordan polakker oppfatter barnevernet i Norge. Et synspunkt synes jeg er interessant, eller jeg vil heller si, hårreisende interessant. «Hverken Hjermann eller Storø har noen gang blitt fratatt barn av et utenlandsk barnevern. De har aldri opplevd å se egne barn bli revet bort med rå politimakt. Derfor er de inhabile. »

Så de som ikke har opplevd å bli fratatt et barn er inhabile? De kan ikke uttale seg? Eller være fagersoner? Skal det nye Barneombudet være en person som har blitt fratatt et barn? La oss trekke den litt lengre. Skal barnevernsarbeidere bestå av mennesker som har blitt fratatt barn? For en skremmende tanke!

Er man inhabil om man har blitt fratatt et barn? Ja, i de fleste tilfeller er man det. Er det følelser som skal styre om barn blir flyttet ut fra biologsk hjem? Vil den som har blitt fratatt et barn identifisere seg med barnets følelser, eller med sine egne følelser? Det må uten tvil være følelsesmessig svært vanskelig å bli fratatt et barn. Klarer de å sette seg inn i hvordan barnet har det? Eller overskriver egen følelsemessig krise barnets perspektiv?

Om man blir fratatt et barn i Norge så er det jo fordi man nettopp ikke har klart å sette barnets behov og følelser foran egne, det vil si, man mangler omsorgskompetanse og har motsatt seg frivillige tiltak, eller ikke klart å ta i mot råd og veiledning fra barnevernet, som er første trinn i en barnevernssak, etter undersøkelsesfasen (bortsett fra akkuttvedtak). Skal disse få bærende stemme i forhold til plassering av barn?

Nei.

Det jeg savner i debatten er barnets beste. Barnets perspektiv. De som uttaler seg gjør det på foreldrenes vegne, ut fra foreldrenes perspektiv, med voksne argumenter. De som taler barnas sak kan ikke være følelsesmessig involvert. Da blir det ikke barnets perspektiv. Det blir egosentrisk perspektiv basert på egen emosjonell status. Det er ikke habilt. For barnet.

Vi skal være svært glade for at vi har et barneombud som ikke har fått «konfiskerert» et barn, som Witoszek kaller det. Bare et slikt argument eksternaliserer hva det egentlig handler om. Vi skal være glade for at både Barneombud og barnevernsarbeidere har fagkunnskap om hva barn trenger og klarer å tale barnas sak. Det ville de ikke klart om de hadde vært i egen følelsesmessig krise.

Tenk dere et samfunn hvor foreldre som har blitt fratatt barn skulle bestemme hva som er bra for andres barn. Hvor de med store øknomiske problemer skulle være økonomiske rådgivere. Hvor rusmiddelmisbrukere skulle behandle folk med rusproblemer. Mennesker med dype depresjoner skulle behandle deprimerte.  Ut fra en tanke om at man selv må ha følt problemene på kropp og sjel for å kunne bistå andre. For en skremmende tanke!

Når vi trenger hjelp er den hjelpen vi trenger ofte uhildet. Hjelp fra mennesker med fagkunnskap, innsikt og empati.

Advertisements

7 responses to “Om barn, hellige kuer og tyranni

  1. Det vil alltid være de voksnes perspektiv som råder.
    Barn har ikke samme stemme, vokabular eller kanaler for å bli hørt.

    At det er enkelt saker som er totalt bak mål, får så være. Det skjer feil og misoppfatninger all over the place.
    Meget kunne kanskje vært avhjulpet om man lyttet til hverandre, også barnet, når saker kommer på bordet.

    Ha en god dag 🙂

  2. Huff, i slike saker blir det altid «rett». Det er feil fra begynnelsen og vil være feil videre også, men det en kan håpe er at det blir mindre feil.

  3. Et viktig innlegg!

    Det er en ganske vanlig mening at det er nødvendig med førstehåndkjennskap for å kunne uttale seg om saker. Jordmødre må ha født, førskolelærere må ha barn osv. Jeg er helt uenig.

    Vi kommer i tilfelle opp i et dilemma når det gjelder omsorg for døende..

  4. Tusen takk for kommentarer! Ikke vært så mye på nett siste uken så jeg har ikke fått fulgt opp kommentarene. Mye jobb. Phu! Men jeg leser og takker. 🙂

  5. Veldig bra innlegg.
    Det er nettopp kunnskapsrike og godt kvalifiserte mennesker vi trenger i barnevernet. Det som skorter i dag er oppfølging av barn som blir bortplassert. Varslede inspeksjoner mener jeg er feil. Ikke alle fosterhjem er ideelle, og barn lar seg lett instruere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s