Grenser som begrenser


grenser ambivalensForan meg er det er veikryss hvor veien deler seg i to. Jeg står der og funderer på hvem av dem jeg skal velge. Jeg må velge før jeg blir for sliten ellers orker jeg ikke å gå noen av veiene, for begge krever noe av meg. Begge retningene vil prege livet mitt i lang tid fremover. Antagelig for alltid. Jeg vil aldri bli den samme igjen om jeg velger den antatte vanskeligste veien. Den som vil kreve aller mest av meg. Det er den ukjente veien. Den jeg kan minst om. Jeg kan velge den veien jeg har gått de siste årene. Den kjenner jeg ut og inn. Den krever minst av meg. Den veien er fin og gir meg masse positivt, men den er også slitsom for den krever at jeg er mentalt til stede hele tiden. For andre. Men den er trygg. Forutsigbar. Det var en vei jeg for noen år siden ikke trodde jeg ville klare å gå. Jeg klarte det. Jeg flyttet en grense. Jeg utviklet meg. Jeg kan utvikle meg mer ved å gå denne veien. Jeg liker denne veien.

 

Hvorfor blir jeg da trukket mot den andre veien. Jo, fordi det er en mulighet som ikke mange får. En mulighet jeg for noen uker siden ikke trodde var en mulighet. Jeg hadde knapt tenkt tanken. Noen andre hadde tenkt tanken og lanserte den for meg. Smigrende. Jeg følte et lite øyeblikk som supergirl. Så begynte jeg å tenke på det. Nå tenker jeg på det hele tiden. Og jeg føler meg ikke som supergirl. Bare forvirret girl. Superforvirretgirl.

Nå spiser jeg kake. Den andre veien gir meg mulighet for å spise kirsebær. Jeg liker kirsebær bedre enn kake, selv om kake er helt fint. Likevel, kirsebær er friskere. Syrligere. Og vanskeligere å få tak i. Mer ekslusivt. Kaker finnes det overalt. Kirsebær må man lete etter.

Jeg kjenner på grensene mine. På begrensningene mine. Vil jeg klare det. Vil jeg mestre. Vil jeg klare å prestere det som forventes av meg. Vil det være å velge en vei som blir for kronglete og bratt. Skal jeg holde meg til det trygge. Gå på jobben hver dag og vite at jeg kan det jeg gjør. Vite at jeg opplever mestring hver dag. Eller skal jeg tenke at jeg det ikke finnes noen grenser bare man har mot, entusiasme og folk rundt seg som er gode veivisere?

Dette er for stort for meg. Det er større enn meg. Jeg er sliten. Jeg setter meg ned foran veikrysset for å hvile. Kanskje jeg sovner og valget åpenbarer seg for meg i en drøm. Ja, la oss håpe det.

Advertisements

20 responses to “Grenser som begrenser

  1. Hvis jeg har noe jeg vil, men som jeg ikke vet om jeg takler så pleier jeg å snakke med min mor. Min mor gir meg motsatt råd av det hun egentlig mener.

    Hun sier sånne ting som, «Nei, det tror jeg blir for vanskelig. Er du sikker på at du klarer det da? Er ikke risikoen for stor?». Mens jeg jobber iherdig for å overbevise min mor om at det ikke er SÅ farlig, det er ikke SÅ vanskelig og jeg er NESTEN helt sikker på at det BURDE gå! …har jeg overbevist meg selv.

    Forsøk å forestille deg at noen prøver å nekte deg å ta den nye spennende veien. Hvordan reagerer du?

    • Hmm, det var en spennende vinkling. Jeg ble litt sta av det. Og litt indignert! Heldigvis må jeg ikke bestemme meg i dag. Bestemmelsen må tas basert på kunnskap om hva jeg egentlig begir meg ut på, så jeg må sette meg mer inn i hva det faktisk innebærer.

  2. Hmm. Jeg tenker. At det meste er egentlig større enn………. At du velger, det du må. For noen ganger er det slik at man bare må, selv om man er i tvil 🙂
    Ha en fin lørdag og ta en kopp kaffe til.

    • Ja, egentlig er alt større enn oss. Og ja, noen ganger må man gå for noe selv om en er i tvil, og håpe det ordner seg underveis. Ha en fin søndag! 😉

  3. Vanskelig å si noe fornuftig når en ikke aner hva det gjelder. Men den berømte magefølelsen kan vel være grei å følge når en er i tvil. Eller du kan spørre en engel 😉

      • Om du vil/tenker på bytte jobb, så kan du vel kanskje få permisjon ett år fra der du jobber nå? Kan jo være greit å teste ut, men samtidig ha en returmulighet. Om du ikke kan få det så er vel uansett muligheten for å finne noe i samme gate som du driver med i dag åpen selv om du skulle stikke av og gjøre noe annet en stund. Livet skal visst ikke være enkelt. Men dette er kanskje et luksusproblem, – å være ønsket 🙂 Lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

        • Det er en annen rolle i samme bedrift. Det gjør det vanskeligere. Hadde det vært en annen bedrift så hadde svaret vært nei fordi jeg vil være der jeg er. Ja, det er et luksusproblem og egentlig et hyggelig et. Fremtiden er i alle fall spennende! 🙂

  4. Hva kan du ta med deg fra den gamle veien inn i den nye? Hva kan du tilpasse den nye veien med elementer fra den gamle?
    Inngår du kompromiss med deg selv, så dukker det plutselig opp en 3. vei midt i mellom.

    Er som regel den veien jeg havner ;-).

    • Dette inneholder ingen 3. vei. Kun to veier. Og de er veldig forskjellige, selv om det innebærer noen elementer fra det samme. To valg. Ingen gylden middelvei.

  5. Prøv å gå opp veiene, først den ene så den andre, og tenk deg 1 – 2 – 3 år fram i tid. Hvordan kjennes det ut.? Tenk deg selv om 10 år når du ser tilbake på 2012, Hvilket råd ville du gitt deg selv der du står nå med 10 ekstra år som ballast?

    • Når jeg tenker noen år frem i tid, så blir jeg rett og slett livredd! Siden jeg ikke vet hva de neste ti årene vil bringe er det vanskelig å gi seg selv råd. Noen ganger skulle man ønske at man hadde fasiten. Ambivalensen river og sliter. Jeg gjør det eneste jeg kan akkurat nå. Jeg skaffer meg mest mulig informasjon om hva det vil innebære å bytte. Hva det vil kreve av meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s